Vi kan ikke gå rundt og tenke på fred og demokrati hele tida. Til det er hverdagen for travel, og menneskesinnet for fokusert på detaljene rett foran oss. Det er for mye matpakker og kjøring til fotballtrening, busser som skal rekkes og møter man må sjekke om er fysisk eller på teams. Det er for mye krangling med sjefen, ugress i hagen, for lite penger på konto, syke foreldre, bukser som ikke passer og for lite tid til å spise lunsj med venner.

Så er det desto viktigere at vi en gang iblant kjenner på hvor heldige vi er, hvor inni hjerterota privilegerte vi er, som slipper å tenke på frihet, demokrati og fred i det daglige, av den enkle grunnen at vi har det.

Så har vi likevel øyeblikk. Kanskje når vi går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld. Selv kjente jeg på det for et par uker sida, da jeg gikk ut i hagen, stjerneklart og kaldt, og kunne la nordlyset velte over meg. Et øyeblikk hvor jeg kunne kjenne hvor mye større livet er enn mine relativt små bekymringer. Bare et øyeblikk, før følelsen glapp for meg igjen. Jeg tror mange av oss har det sånn, at det er nettopp i naturen at det er lettest å være i øyeblikket, lettest å føle seg som en del av noe større. Eng og mo, furutrær og fiskevær. Hvite skjær. Bjerk, blåklokker og små hus. Hvit snø, rød kveldssol, blå isbre. Det er ikke tilfeldig at naturen har så stor plass i de nasjonalromantiske motivene. Det blir et symbol på det norske, det er livsgrunnlaget vårt, men også en vei ut av oss selv og vår lille hverdag, og inn i historien, inn i verden.

Nasjonalromantikk kan være vanskelig, det er lett å kjenne ubehag når feiring går over i selvhevdelse. Det er ingen tvil om at nasjonalromantikken kan være katastrofal når den bikker over. Skillet mellom «oss» og «de andre». Ønsket om å beskytte noe egendefinert «ekte» norsk mot innbilte trusler er farlig. Jeg har studert freds- og konfliktstudier, har jobba på Nobels Fredssenter, og med bosetting av flyktninger – studier og jobber prega av dem som kjemper hele livet sitt for å oppnå det vi har. De fleste mennesker i verden ville gitt alt for å ha mine bekymringer i stedet for sine egne. Nøkternt sett er det vel riktigere å si at de i så fall ville fått alt.

Les også

Tenk deg at sex nesten alltid bare gjør vondt

Det er mye snakk om russetid nå, de fleste er bekymra for hvordan russetida ekskluderer, hvordan den synes å være gjennomsyra av både kommersielle krefter, selvhevdelse og utenforskap. Det er i alles interesse å motvirke dette, og vi kan ikke overlate det til ungdommene selv. Det å fikse russetida er avgjørende både for at russen skal ha det bra, for at ungdommene våre skal ha det bra i åra fram mot russetida, og for å skape et mer inkluderende samfunn også i voksenlivet. Russens kultur foregår ikke i et vakuum. Mest er den kanskje en forsterka utgave av den kulturen vi alle lever i.

Noe av det aller fineste med frihet, demokrati og fred er at de bygger på at folk er folk, og at det ikke skal gjøres forskjell. Det er ikke hva du heter, hvordan du ser ut, hvem du er glad i eller hvor du eller foreldrene dine bodde før. Nasjonalromantikken er på sitt aller fineste når den inkluderer, utvikler seg, reflekterer nåtida, ikke bare fortida. Russen er ikke lenger bare freidig og lyslugga med fiolblå øyne. På benken i Studenterlunden sitter både han, hun og hen. Kanskje er dessverre likevel ikke en lyseblå tiltro til landet det som preger dem mest akkurat nå.

Les også

Emil kan IKKE bli med inn i 2023, det sier seg selv

For andre år på rad skal vi feire vår frihet, vårt demokrati, vår fred, mens våre europeiske brødre og søstre kjemper for sin ikke langt unna oss. Hvis vi ser på åra som har gått siden vår egen fredsdag i 1945, da min farmor lukte i solbærene, og folk både i dress og arbeidsklær begynte arbeidet med gjenoppbygginga av det som skulle bli en sterk norsk velferdsstat, har de fleste 17. mai-er blitt feiret mens krig har rast andre steder i verden.

Når vi heiser flaggene våre i mai, på vår egen frigjøringsdag, og vår egen grunnlovsfeiring, la oss sette av et øyeblikk for alle dem som fortsatt kjemper for alt vi har. Og la oss fortsette å gjøre vårt eget demokrati, vår egen frihet, og vår egen fred stadig bedre gjennom å aldri ta det for gitt, og alltid gjennom raushet, tillit og inkludering. For mest av alt er det det vi feirer, når det glitrer på ny over byen, i det røde og hvite og blå.

RBs spaltist, Kristin Antun fra Nannestad, er brennende opptatt av naturvern, miljø og klima. Engasjementet har gjort henne til MDG-politiker i Nannestad og i Viken.