Jeg skal på ingen måte som lokalpolitiker forsøke løpe fra mitt politiske ansvar- men jeg vil ei heller løpe fra mitt ansvar som far og bestefar. For jeg tror vi alle har godt av å skule litt mot rollen som foresatt også.

Færre frivillige

Jeg har gjennom en mannsalder deltatt i frivilligheten, det være seg i idrett, skolemusikk, og humanitær virksomhet. Og gjennom denne tiden har jeg registrert en holdningsendring blant gruppen foresatte. Der man før så en sterk oppslutning -har andelen engasjerte i dag falt drastisk. Og bortfallet av dette engasjementet til foreldregruppen struper dessverre frivilligheten, med den konsekvens at det begrenser fritidstilbudet til barn og unge- Og ironisk nok er dette tilbudet som den samme foreldregruppen gjerne etterspør.

Les også

Er Lillestrøm virkelig blitt en utrygg by?

Dessverre tror jeg at nettopp det manglende fritidstilbud til barn- og unge, sammen med engasjementet til de foresatte er en sterk faktor til de utfordringer vi ser i dag. Og her har de foresatte det største ansvaret, det er frivillige lag og foreninger som skaper tilbudet- det offentlige skal legge til rette for at de frivillige lag og foreninger kan skape ett tilbud, ikke kreere tilbudet for dem.

Litt bagasje

Det samme gjelder for skolen. Det offentliges oppgave er å gi barnene tilgang på god opplæring. Men for at dette skal lykkes må de faktisk ha med seg litt i bagasjen hjemmefra. Det er til enhver tid foreldre og foresatte som er ansvarlig for å gi, og påse at det utøves god folkeskikk når «poden» er i det offentlige rom. Det ansvaret kan på ingen måte skyves over på andre!

Vi trenger også «nabokjerringa». Jeg vil sitere Anne Holt (det var hun og ikke Gro Harlem Brundtland som brakte dette frem først) «vi har glemt det gode, gamle kollektive ansvaret [for barna]. Nabokjerringene som følger med og bruker kjeft når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger» (VG 01.12.1995/15).

Alles ansvar

Vi har alle ett kollektivt ansvar for å motvirke mobbing og utenforskap. Viktigheten av det kollektive ansvaret er også dokumentert via doktorgradsstudier av Psykologen Trine Waaktaar.
«Da Waaktaar sammenlignet problembarna i Oslo med hva forskerne rubriserer som «vanlige» barn i Hammerfest, fant hun ut at tunge og vanskelige situasjoner ikke fører til mer depresjon eller problemfylt adferd hos «vanlige» barn. Hovedårsaken er at de ellers har rammer, rutiner og minst én person som bryr seg om dem. Nabokjerringa kommer med andre ord til heder og verdighet, ikke fordi hun bruker kjeft, men fordi hun bryr seg.»

Skal vi få bukt med de store utfordringene vi har med mobbing, utenforskap og ungdomskriminalitet tror jeg vi alle må trekke i samme retning. Vi må slutte å bare rette fingeren mot alle andre, vi må faktisk begynne med oss selv, og se hva vi selv kan bidra med.

Hans Rune Skarsbø, lokalpolitiker (Ap), Rælingen