Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Norge i 2017 var det 593 mennesker som tok sitt eget liv, av disse var det 403 menn og 190 kvinner. I 2018 var det 674 som tok sitt eget liv, av disse var 472 menn og 202 kvinner. På et år har tallene økt med 81 personer.
Fra 2017–2019 har det skjedd mye, og vi har blitt flinkere til å snakke om følelser og mer retta arbeid mot psykisk helse. På barneskolen var/er det et apparat rundt deg som sørger for oppfølging, behandling, bearbeiding og veien videre. Hva skjer når du kommer ut i arbeidslivet og skal leve som en voksen?
Gjennom fastlege
Som voksen blir man ofte sett på som kunnskapsrik, omsorgsfull, ansvarsfull, god forståelse, god moral, men hva skjer om du plutselig ikke viser disse egenskapene fullt ut lenger, får du da hjelpen du trenger?
Som voksen i Lillestrøm kommune må man enten søke gjennom sin egen fastlege eller søke selv per post for å få snakke med psykisk helsevern om problemer. Disse utfordringene gjør at det er mye vanskeligere å fullføre et slikt skjema, da det nærmest blir sett på som et tiltak å gjøre det. Kan dette være grunn til at selvmordstallene fortsatt øker?
Mange voksne har stiftet familie, fått seg egen bil og hus, fullført utdanning og har fulltidsjobb, men hva skjer egentlig med alle dem som ikke klarer å gjennomføre nettopp dette?
Det er på ingen som helst måte psykisk helsevern i Lillestrøm kommune sin feil, men regjeringen som nå sitter med makten. Psykisk helsevern skulle, som nåværende regjering selv har uttalt, være et lavterskeltilbud og kunne få pakkeløsninger som er rettet mot deg og bare deg. Hvis disse tiltakene som nå er satt skal hjelpe voksne i en vanskelig situasjon for å komme seg videre, hvordan kan man da si at det er et lavterskeltilbud og at alle får en pakkeløsning som er rettet mot seg personlig?
Mange trenger hjelp
Etter covid-19 perioden som startet i 2020, har det kommet mer frem i lyset hvor mange voksne som faktisk har en dårlig psykisk helse og trenger hjelp/bistand/veiledning.
Disse personene blir sendt til fastlegen for vurdering. Dette er dumt da fastlegeordningen allerede er under stort press og har altfor mange ansvarsområder. Hadde kommunene i landet hatt et psykisk helsevern som fungerer og er likt utført av alle, hadde nok situasjonen og sykdomsbildet vært noe mer positivt enn det er nå.
Alle personene med psykiske utfordringer hadde fått den hjelpen de trenger til den tiden som man faktisk har behov for det og er villig til å gjøre noe med det.
Når man så har startet med samtaler i helsevesenet og er ferdig med disse, blir man etterlatt til seg selv. Det hadde gjort mye om man hadde et ettervern som kunne sørge for at alt ble gjort etter boken og at alle ble friske etter endt behandling.
Åpenhet
Psykisk helsearbeid i Norge har på flere måter blitt bra, men skulle vært bedre. Ved å sette et lys på utforingene samfunnet vårt har i dag, vil det i fremtiden, være lettere å gjøre noe med det. Det kan derfor være en fin ting å møte noen som opplever det samme som deg, dele erfaringer, men også kunne dele sine negative tanker rundt temaet. Dette vil være med på å gjøre Norge til et mer åpent samfunn, hvor man faktisk kan dele psykiske utfordringer uten å bli sett på som en som ikke har livet sitt på stell. Jeg håper på et nytt og bedre Norge i fremtiden hvor psykisk helsearbeid blir en obligatorisk ting å snakke om.
Caroline Behn Nilsen, spesialhelsefagarbeider, etterutdanning innenfor demens og alderspsykiatri, Skjetten