Sluttspill. Regionserien Øst. G14: Tistedal – Lillestrøm 16–15.

En random ungdomshåndballkamp langt inne i skogen i Østfold. Er det noe å bry seg om? Vel, om du hadde vært der, hadde du brydd deg. For om du hadde vært der, hadde du sett hvor vakker ungdommen kan være. Du hadde sett sju gutter fra Romerike som ikke fikk det til i første omgang. Du hadde sett feilpasninger, slappe taklinger og skudd som gikk over. Men du hadde ikke sett noen som hang med huet. Du hadde ikke hørt noen skylde på hverandre. Peke på hverandre. Blikke hverandre.

Snudde kampen

Og du ville ikke trodd det du så i andre omgang. Da gutta snudde kampen. De snudde, ved å jobbe hardere, løpe mer, hoppe høyere. Ingen ble ego for å «fikse det sjæl». Alle gutta tro til. Det var et lag utpå der.

Det holdt ikke helt. Det ble tap. Men det handlet ikke om det. Det handlet om å være sterkere sammen. Om å tåle motgang uten å trykke ned gutten ved siden av deg. Om å være den beste utgaven av deg selv, også når ting er vanskelig.

Og hvis du nå lurer på hva som fikk meg til å skrive dette, er du heldig, for jeg har tenkt å fortelle deg det: For mens jeg satt der og så på dette lille dramaet ved svenskegrensen, tenkte jeg på siste ukers skriverier om Marikollen ungdomsskole. Jeg tenkte på hvordan enkelte voksne ikke har tatt inn over seg at sønnen deres er en del av et lag på skolen de også. At det noen velger å kalle «guttestreker» som andre «må tåle», faktisk er alvorlig, destruktiv atferd som gjør oppveksten dårligere enn den skal være for andre. For sønnen din kommer sikkert på BI og vil tjene mye penger etter hvert, men er han en «vinner» om han på veien ødela for 50 andre i ungdomstiden? Er du en vinner, som ikke gjorde jobben din når naboer og skolen sa ifra? Når ble det greit å bare tenke på seg selv?

Les også

Vold, utpressing og drapstrusler på skolen: – En kjerne på tre til fire elever drar mange med seg

Utrolig stolt

I Tistedal er kampen over. Sju utslitte tenåringer står igjen på parketten. 40 minutter med krig. Ingen innbyttere («gjør det vondt, sier du? Synd. Kom deg tilbake på jobb»). Svetten renner. Hovne kinnbein. Ømme knær. Brannsår, klypemerker og skrubbsår.

Sønnen min står der også. Men det er ikke mitt eller ditt barn jeg ser. Det er VÅRE barn.

Og jeg er så utrolig stolt av dem.

Christer Bratz, Rælingen